Et forandret liv

Har nylig sett Ringenes Herre-triologien for andre gang. I likhet med første gang var det spesielt ett element i filmen som gjorde ekstra sterkt inntrykk på meg:

Vi nærmer oss slutten av fortellingen. Saurons makt har endelig blitt brutt og verden slik de kjenner den har blitt reddet fra ondskapen. De fire hobbitene har vendt tilbake til en verden som på ingen måte vet hva slags opplevelser de har vært gjennom, hva de har sett og gjort. Her fortsetter livet som om ingenting har skjedd, som om deres frihet og hverdagsliv aldri var truet. De fire små ”heltene” møter følgelig ingen anerkjennelse eller takknemlighet.

En av dem, Frodo, klarer simpelthen ikke å finne tilbake til det gode, gamle livet. Opplevelsene har brent seg i ham på en måte som har forandret han for mye. Han er ikke lenger den han var, selv om han kanskje kunne ønske det. Les selv hva han sier i filmen:
”How do you pick up the threads of an old life?
How do you go on,
when in your heart you begin to understand,
there is no going back?
There are some things that time cannot mend,
some hurts that go to deep,
that have taken hold.”

Ett eller annet treffer meg midt i magen når jeg ser disse scenene. Jeg tror jeg vet hva det er…

Har du sett filmer som ”Band of Brothers” og ”Saving Private Ryan”? Begge disse filmene er eksempler hvor jeg kjenner igjen noe av dem samme følelsen. Menn (og kvinner) som drar ut i krig for deretter å alltid være preget av den resten av livet. Sårene som aldri leges, minnene som aldri viskes ut. Ansiktene til nære kamerater som ’ikke klarte det’ vil alltid være der. Livene som ble avbrutt lenge før de skulle. Håpene og drømmene som døde med dem.

Krig gjør noe med menneskesinnet.
Generelt sett tror jeg bare tanken på å skulle drepe et annet menneske gjør noe med oss, det burde i hvert fall gjøre noe med oss. Vi ble skapt for noe helt annet enn å drepe hverandre. Selv har jeg heldigvis aldri vært i krig, ikke i nærheten engang. Men jeg har vært i forsvaret – i likhet med en del andre. Og i likhet med de fire hobbitene reagerer også vi soldater ulikt på det vi opplever. For noen handlet militærtjenesten bare om å bli fortest mulig ferdig, finne seg slappest mulig tjeneste, eller kanskje, slik som for meg, bli best mulig soldat. Å være en god soldat handler nødvendigvis om å kunne ta liv, ja gjerne flere hvis nødvendig. Jeg vet ikke hvordan du er satt i sammen, men dette formet meg på en måte jeg ikke trodde var mulig. Etter uker og måneder med militær trening følte jeg meg plutselig fremmed når jeg kom hjem igjen – til det sivile livet, som vi kalte det. Det satte utrolig nok dype spor, noen som fortsatt ikke er visket ut. …og jeg har ikke vært i krig engang!

Det høres kanskje urealistisk ut, men jeg føler at jeg kjenner litt av den smerten som mange krigsveteraner kjemper med – og ensomheten (legg merke til denne ensomheten som Frodo uttrykker). Ikke på nøyaktig samme måte selvfølgelig, men en bitteliten bit av den. Jeg skjønner godt hvordan gjenlevende soldater samles for å pleie gamle vennskap og hedre kamerater de mistet. Soldater som kjempet i Normandie, eller hvor det nå enn var en slagmark, kunne ikke regne med å finne forståelse hos sine ektefeller, familie eller sivile venner. Forståelse fant de bare hos dem som hadde opplevd noe liknende, menn som hadde opplevd den samme dødsfrykten.

Jeg mener å ha hørt rykter om at Tolkien tjente i skyttergravene under 1. verdenskrig. Så er det kanskje ikke så rart at jeg ser likhetene her…?